Statkirke. Ja eller nei.

Innflytelse. Passive statskirkemedlemmer som er imot statskirkeordningen har nå en gyllen anledning til å påvirke saksgangen.

På tide å melde seg ut

80 PROSENT av den norske befolkningen er medlemmer av statskirken. Denne massen kan deles inn i fire underkategorier: Aktive medlemmer som støtter statskirkeordningen, aktive medlemmer som ikke støtter statskirkeordningen, passive medlemmer som støtter statskirkeordningen og passive medlemmer som ikke støtter statskirkeordningen.
De tre første gruppene har god grunn til å opprettholde medlemskapet. Flertallet av aktive kirkegjengere vil primært være engasjert i et trosfellesskap, sekundært i den ytre organiseringen av dette fellesskapet. Aktive kirkegjengere som er motstandere av statskirkeordningen, bekjemper den som regel fra innsiden. Kanskje har de ikke noe annet sted å gå.
Den tredje kategorien rommer medlemmer som sjelden bruker kirken, men vil at den skal ha en særstilling i det norske samfunnet. Kanskje er de redde for å miste kirken som seremonimester dersom statskirkeordningen avvikles.

Prinsipielt imot. En betydelig andel av medlemsmassen faller inn under fjerde kategori. Det er medlemmer som har prinsipielle motforestillinger mot statskirkeordningen, som sjelden bruker kirken, som ikke bekjenner seg til det kristne budskapet, men som av en eller annen grunn fremdeles opprettholder medlemskapet. Kanskje synes de det virker litt pubertalt å melde seg ut, kanskje venter de på at en norsk regjering skal ta ansvar for situasjonen. Om noen år er statskirken historie likevel, tenker du kanskje.
Slik kirkedebatten nå utvikler seg, kan det hende at nettopp denne gruppen likevel må vurdere å ta ansvar for situasjonen. For det er ikke sikker at noen andre vil gjøre det. Regjeringen er dypt splittet i saken. SV vil avvikle statskirken av demokratiske grunner, Sp vil beholde den av nasjonal-historiske grunner. I forsøket på å finne en ”samlende løsning” har Arbeiderpartiets sentralstyre lansert et forslag som er best egnet til ytterligere å polarisere debatten. Ideen in en statskirke vil knapt vinne tilslutning noe sted, kanskje ikke engang på partiets eget landsmøte i april.
Den omfattende høringsrunden til Gjønnes-utvalget viser at kirken er delt i to: Biskoper, proster og bispedømmeråd vil avvikle dagens ordning, mens flertall av kommunene og menighetsrådene vil beholde den.

Som i dag. Siden Ap ikke vil tenke prinsipielt i denne saken, er det en betydelig sjanse for at statskirkeordningen fortsetter som i dag. Men bare så lenge de høye medlemstallene holder seg. Synker medlemsprosenten med 10-20 prosent, vil Ap få problemer med å opprettholde ordningen av rent pragmatiske grunner. Den dagen oppslutningen synker ned mot 50 prosent, vil grunnlaget for statlig privilegier – og kontrollmekanismen – falle bort av seg selv.

Større makt enn de tror. Passive statskirkemedlemmer som egentlig er imot statskirken, har med andre ord større påvirkningskraft enn de kanskje selv er klar over. Vi stemmer for det vi er for, og imot det vi er imot, sier norske politikere når de skal understreke sine egne ærlige hensikter. Tilsvarende har passive statskirkemedlemmer nå en gyllen anledning til å ta konsekvensene av egen overbevisning. Ja, hvorfor støtte og styrke en ordning man prinsipielt er uenig i?
Alternativet er ikke å bli ateist eller human-etiker. Man behøver ikke engang slutte å gå i kirken. Det dreier seg snarere om en enkel realitetsorientering: Hvorfor være medlem av en statskirke hvis man er imot den?

Denne artikkeln ble skrevet av Ingunn Økland i Aftenposten morgenutgave 11.april 2007 og er gjengitt med hennes samtykke.


Egne kommentarer;
Selv er jeg prinsipielt imot statskirken. Jeg føler det ikke er riktig at en religion skal være statstyrt og heller ikke at religionen skal ha noe makt over staten (til den grad det har det idag). Mange kjenner seg ikke igjen i det bibelske budskapet eller har religiøse overbevisninger av kristen tro. Vi lever i en flerkulturell nasjon hvor minoriteter med innvandrer bakgrunn ikke har noen statlig tilknytning til den religionen de selv bekjenner seg til. Kan dette kalles diskriminering? Det er ikke mange kirkegjengere som går i kirken utover jul og påske. Det er også blitt diskutert hvorvidt det skulle være folkavstemming om å beholde statskirken eller ikke. Reaksjonene på dette har gått begge veier så vidt jeg har lest meg til. Om artikkel-forfatteren har rett i at Arbeiderpartiet kanskje vil måtte ta sterkere stilling til stat-kirke-spørsmålet om fler meldte seg ut av statkirken er min oppfordring; Meld deg ut av statkirken. Det å stå som en stille majoritet og la stillhet være samtykke virker litt meningsløst når det er flere personer der ute som føler det truende at en religion skal være innprintet i den norske grunnlov og den norske stat. Om du føler deg tilhenger av statskirken så melder du deg ikke ut. Jeg vil ikke presse folk til å melde seg ut, men ønsker heller at folk skal ta et bevisst valg i forhold til hvilken religion (om noen religion i det hele tatt) skal være en del av staten Norge.
Nei, kan hende det ikke påvirker direkte hverdagen din om statkirken opprettholdes som den er idag. Men hva med de som lever i Norge som føler at det ikke er riktig? Selv syns jeg som sagt statskirken skal avvikles. Men det lar seg ikke gjøre om alle er stille.

Videre har jeg prøvd å finne ut hvordan man faktisk melder seg ut av statkirken. Det endte opp med at jeg sendte mail og fikk en tilbakemelding på et skjema en kunne bruke. http://www.kirken.no/?event=showArticle&FamID=6921
Min oppfordring er å bruke skjema. Da vil kirken få en oversikt over hvordan forholdene er i Norge i forhold til statkirken.
Igjen; om du vil beholde statskirken så har du det standpunktet og det respekteres!